"Que chevre!"

Nå som vi har vært i Peru i over 3 måneder er det på tide å nevne noen til tider småmerkelige vaner og hverdagsting som vi har kommet over:

- Hvem har ikke hørt om "African- time"? Kanskje er "Peruvian- time"  et nytt begrep for oss, men i det er innbakt i de peruanske kroppene. Her i Peru, og spesielt i varme Iquitos, går alt til sin tid, og på sin egen måte. Verden ligger alltid foran dine føtter, så den klarer nok vente litt til. Så enn time eller to eller tre for seint, skader vell ikke ey?

- Møtestrukturen er ikke helt etter våre norske "vi-er-veldig-glad-i-planer-og-klokkeslett" - hoder, så møter som går over har ingen markert begynnelse eller slutt, og mangler agenda for møtet, kan til tider være utfordrende.

- Poser: Peruanere elsker poser! Når man går på butikken, får man nesten en liten pose per ting. Små, hvite, rare plastikkposer. Kjøper man en ost, får man plastikk til hver eneste av de kanskje 15 ostebitene, og må pakke opp hver som en julegave. Og trenger man virkelig en pose til en flaske brus?

- VERDENS MEST FANTASTISKE SKYER, uten tvil! Store og magestetiske, tredimensjonale skyer.

- Brøling er kult! På gaten, i huset, på kinoen, til "gringa"-jentene som går forbi. Spesielt å brøle "How are you MISTER?", plystre, "Hola guapa" til hvite jenter uten noen form for filter, selv når din kone står med ditt barn ved siden av. Kult eyh?

- Alt er "los chinos" sin feil. Kineserne som holder på med veiarbeid i Iquitos for skylden for alt: Hvis det ikke er vann, hvis det ikke er internett, hvis det er trafikkproblemer - "a culpa de los chinos!"

- Ikke tull med edderkopp, og ikke klø på myggstikkene - det fører bare til trøbbel!

- Ris og kylling er livet. Den peruanske nasjonalretten uten tvil. Og banan kan serveres til alt, både stekt, kokt, smashet, knødret sammen til en ball, rå - you name it.

- Der finnes egne reisepriser for peruanere - hørt på maken! Flybilletter til peruanere - 45 dollar, utlendinger - 120 dollar. Det er deilig å være norsk i Peru?

- Hvorfor gå når man kan ta motortaxi? Peruanere går sjeldent, de tar motortaxi eller kjører, om det så er rundt hjørnet. Mens vi rare nordmenn tar beina fatt, og blir på hvert hjørnet stoppet av motortaxier som ikkje skjønner vi bare prøver å krysse veien og ikke venter på dem.

- Der finnes utallige typer Cola (Coca Cola, Kola Real etc.), hvor Inka Kola er den peruanske nasjonaldrikken. En gul brus med smak av norsk julebrus, mmm! 

- En uskrevet regel i Iquitos gater og caféer, er tydeligvis at "hvitinger" skal hilse på hverandre.

- Lærdom: Ikke stole på en som først virker som en hvit turist som trenger hjelp, for han kan lure deg raskere enn du kan si "Naiv".

- Kjeks og småsnacks spises konstans. I butikkene finnes ikke godterihyller, men kjekshyller med en uendelig utvalg av kjeks: Salte, søte, runde, firkanta, med krem, uten krem, små, store etc.

- Papir hives ikke i do - så enkelt er det!


- Internettet her får skilpadder til å virke raskere enn lynet.

- Rotter som løper over veien eller som ligger døde i elvekanten, er et normalt syn.

- Søppelkasser er tydeligvis tulliball for det er et sjeldent syn.

- Gjestfrihet er en viktig del av den peruanske ånden. Mat skal deles, alle skal prates med, ingen skal ikke føle seg velkommen.

- Sysselsetting er veldig viktig. En liten butikk kan ha opptil 4 arbeidere, noe vi har resumert med at er for å sysselsette flest mulig. I Lima på universitet der vi hadde spansktimer, jobbet det utallige gartnere så beddene ble daglig lukt og vannet.

- Har man vondt en plass, er piller tingen. Noe man kan få kjøpt nesten i løsvekt også på markedet!

- Naturmedisiner er undervurdert fra vår side. Jungelen skjuler mang en hemmelighet. 

- "Que chevre!" = så koselig/bra/artig etc., er et MYE brukt uttrykk.

- Frukt brukes til alt (og gjett om frukten her er god! mmm), selv til å lage chips/snacks som vi konsumerer med stor glede!

- En dag blir aldri som man ser for seg - alltid full av overraskelser, både gode og til tider dårlige. 

- Latter forlenger livet, for jammen kan peruanere le!


Mucho amor de Elma.

Making haste slowly?

You might have wondered why we named our blog "Making haste slowly", the reason is simple and it has a name: Øyvind Aadland.

One of the first presentations we had at Hald during the fall- semester, was held by the general secretary of Stromme Foundation, Øyvind Aaland. He talked about the subject of "Intercultural communication", and adviced us on how to best adapt to a new culture. However, he also told us a lot about development work and what he considered the most important way to eradicate poverty. And here came the quote: "Making haste slowly". It was told in the context of how to work towards a better world, that we cannot have hurry at the same time that we cannot wait. Therefore we have to make haste slowly.

Stromme F. works in different regions of the world; South- America, East- Africa, West- Africa and South- Asia. Although the main office is in Norway, the regional offices are exclusively run by locals. At times things may be done differently and with other timeperspectives than "the norwegian way", but this way of working gives the community what we consider the most important thing in development work; knowledge, empowerment and infrastructure. Both those who work at the offices and the local organizations given support recieve courses in different subjects such as working with children. The reason why it is important to work with locals, is that they know better than anyone what needs to be done and get closer to those who need support.

"The fastest way to the mountain top is the zig - zag way" (Aadland) - to reach a goal, small or big, can never be reached easily. One has to work to find the best way, which often goes zig - zag, and not have hurry and risk breaking a leg reaching the top.

This became a very serious blogpost, but we hope it gave more understanding. Because we are here in Iquitos trying to make haste slowly, something that actually comes naturally considering the peruvian time! :)

Maia & Ellen - Team ElMa.