Et karnival uten like!

Hele februar i Iquitos preges av den storslåtte karnival- tradisjonen. Dette betyr at du på et hvilket som helst tidspunkt kan bli kastet vann på - da spesielt når man er hvit, ekstraordinære som vi er - fra passerende motorsykler eller når du selv er i en motortaxi.

Denne helgen gikk selve hovedattraksjonen av stabelen. Det hele begynte med lørdagen da man så folk gikk gatelangs med poser fulle av vannballonger, familien reiste de berømte palmetrærne med gaver og musikken stod på full guffe til langt på kveld. Vi dro avgårde for å se på kåringen av årets "Amazonian dragqueen". Det var mildt sagt imponerende oppkledning på alle deltakerne, og vi ble stående og måpe mer enn en gang - for noen flotte damer!
Hele uken har det vært en drepende varme og absolutt intet regn, men så klart når vi stod ute høljet det ned - både katter og hunder. Ikke en flekk va tørr da vi kom hjem - og vinneren av konkurransen ble en flott blondine...

På søndagen var den store dagen. Vi startet tidlig med å fulle opp ca. 100 vannballonger som vi tok med oss i motortaxien. Vi, Carolina, Marco og Paddy klare for karnival - noe resten av Iquitos uten tvil også var!
Motorturen ble vanvittig artig - folk kaster bøtter med vann, harde vannballonger, melk, blått vann - alt va du kan tenke deg treffer deg før du får lukket øynene. Men vi kastet hardt tilbake - og gjekk om folk fikk hakeslepp når de så "gringoer" være med på leken. La venganza de los gringos.

Da vi kom fram til destinasjonen, huset til en bekjent av La Restinga, fulgte flere timer med galskap. Det hele kan oppsummeres i vann- og malekrig med folk i alle aldre, bekjente og ukjente, i flere timer. Ansiktene våre skiftet farge fra blått til grønt til gult, og var aldri et sekund tørre. Det hele endte med at vi danset rundt palmen med gaver, før vi (alle sammen fikk prøve) hogget ned palmen og spurtet om kapp for å få en gave. Ellen fikk med seg en del av noe som lignet på et teppe og en teddybjørn, mens andre kom seirende ut av det hele med opptil 5 nye kjoler.

Det hele var super gøyalt - og vi har planer om å fortsette tradisjonen i Norge og Canada. For hei alle sammen, MAIA SKAL TIL UBC neste år!

Nos vemos chicos!

I inkaenes fotspor....

Solnedgang over Stillehavet i Lima. Gjett om vi hadde savnet havet!

 De siste ukene har vi vært på farten og feriert litt. Først på timeplanen stod "Inkatrailen" og Cusco, deretter gikk Infield av stabelen en time utenfor Lima på et koselig leirsenter ved stranden kalt Kawai. Har vært to herlige uker med mange gøyale og minneverdige opplevelser, og utrolige mange flotte folk har passert vår vei. Ikke minst har det vært to uker med fysiske og psykiske utfordringer, da med tanke på Inkatrailen!, men gjett om vi, "jernkvinnene", kom seirende ut. Nå er vi tilbake i varmen i Iquitos, og storkoser oss med det. Vår kjære "profesora" Nine kommer med familien på besøk, så vi skal vise dem vårt nye hjem sammen med de gamle Hald- studentene. Oppsummert: Konge ferie, men nå venter nye oppgaver og festligheter og team Elma er klare. Prekast! :)

 
 "El Camino del Inca" - 4 dager med nesen mot Macu Picchu:

Jentene klare for avgang.

InfoCusco-gjengen; To nordmenn, to australiere og en hel sulamitt med argentinere.

Naturen var "pusttakende" og overraskende lik Norge. Her toppen "Veronica" som vi så fra teltet vårt om morgenen.

Dag 2 på InkaTrailen var forferdelig tung - vi besteg over 1000m på bare noen timer. Det bar RETT oppover på steintrapper, og mer enn en muskel i kroppen skrek i smerte.

Pausested med "la sierras" flotte damer som solgte energibomber til oss vandrere.

Oppover, oppover, oppover. Toppen her er det høyeste punktet, "Dead Womans Pass", på 4215moh. De siste tusenmetrene var veldig tunge med tanke på høyden, og vi følte begge vi hadde kols der vi pustet og peste.

Ellen med sin 17kg sekk på toppen, godt død egentlig. De fleste som går turen kjøper bærer for bagasjen, men stae speiderjenter fra Norge bærer selv. Ellen fikk faktisk tilbud om å bli bærer på InkaTrailen - et arbeid som sjelden utføres av jenter! Da ble Ellen glad.

Hele gjengen med bærerne i orange.

Våre to flotte guider; Clever og Henry.

Utsikten fra Runkuray dag 3. Nydelig!

Endelig til topps.

Jentene som var først på toppen. Lykkelige og nostalgiske i fjellandskapet.

Arkeologisk Inkatempel langs ruten dekket i et hav av skyer.

Skydronningen.

Vi presenterer; Machu Picchu! Her skulle vi sett soloppgangen over Machu Picchu, men værgudene var ikke helt på vår side. Men da vi tok til å blåse, fikk vi etterhvert se nydeligheten ovenfra.

Øsende, pøsende regnvær. To våte, men stolte, jenter som fullførte InakTrailen.

Bildeleking i Machu Picchu.

Machu Picchu.

Infield Mala - Kawai:

Storfornøyde med klesvask i Limas solskinn etter kalde Cusco. Og godt å se Marit igjen! :)

Litt leking blant all snakkingen - artig gjeng.

Lover at vi faktisk jobbet litt også. Imellom soling, bading/hopping i bølgene, surfing, mat, latterkramper.

Guttaboys - måtte manne seg litt opp i jentenærværet.

To Brasilianere "going peruvian stile" - InkaKola og "pollo a la brasa".

Markedtur i Mala - den beste frukten som tenkes kan.

Infield extended version; En gjeng ble igjen i Lima over helgen, og storkoste seg i hovedstaden. Denne flotte gjengen + Ellen bak kamera. 

 

 

Hasta luego!

"Que chevre!"

Nå som vi har vært i Peru i over 3 måneder er det på tide å nevne noen til tider småmerkelige vaner og hverdagsting som vi har kommet over:

- Hvem har ikke hørt om "African- time"? Kanskje er "Peruvian- time"  et nytt begrep for oss, men i det er innbakt i de peruanske kroppene. Her i Peru, og spesielt i varme Iquitos, går alt til sin tid, og på sin egen måte. Verden ligger alltid foran dine føtter, så den klarer nok vente litt til. Så enn time eller to eller tre for seint, skader vell ikke ey?

- Møtestrukturen er ikke helt etter våre norske "vi-er-veldig-glad-i-planer-og-klokkeslett" - hoder, så møter som går over har ingen markert begynnelse eller slutt, og mangler agenda for møtet, kan til tider være utfordrende.

- Poser: Peruanere elsker poser! Når man går på butikken, får man nesten en liten pose per ting. Små, hvite, rare plastikkposer. Kjøper man en ost, får man plastikk til hver eneste av de kanskje 15 ostebitene, og må pakke opp hver som en julegave. Og trenger man virkelig en pose til en flaske brus?

- VERDENS MEST FANTASTISKE SKYER, uten tvil! Store og magestetiske, tredimensjonale skyer.

- Brøling er kult! På gaten, i huset, på kinoen, til "gringa"-jentene som går forbi. Spesielt å brøle "How are you MISTER?", plystre, "Hola guapa" til hvite jenter uten noen form for filter, selv når din kone står med ditt barn ved siden av. Kult eyh?

- Alt er "los chinos" sin feil. Kineserne som holder på med veiarbeid i Iquitos for skylden for alt: Hvis det ikke er vann, hvis det ikke er internett, hvis det er trafikkproblemer - "a culpa de los chinos!"

- Ikke tull med edderkopp, og ikke klø på myggstikkene - det fører bare til trøbbel!

- Ris og kylling er livet. Den peruanske nasjonalretten uten tvil. Og banan kan serveres til alt, både stekt, kokt, smashet, knødret sammen til en ball, rå - you name it.

- Der finnes egne reisepriser for peruanere - hørt på maken! Flybilletter til peruanere - 45 dollar, utlendinger - 120 dollar. Det er deilig å være norsk i Peru?

- Hvorfor gå når man kan ta motortaxi? Peruanere går sjeldent, de tar motortaxi eller kjører, om det så er rundt hjørnet. Mens vi rare nordmenn tar beina fatt, og blir på hvert hjørnet stoppet av motortaxier som ikkje skjønner vi bare prøver å krysse veien og ikke venter på dem.

- Der finnes utallige typer Cola (Coca Cola, Kola Real etc.), hvor Inka Kola er den peruanske nasjonaldrikken. En gul brus med smak av norsk julebrus, mmm! 

- En uskrevet regel i Iquitos gater og caféer, er tydeligvis at "hvitinger" skal hilse på hverandre.

- Lærdom: Ikke stole på en som først virker som en hvit turist som trenger hjelp, for han kan lure deg raskere enn du kan si "Naiv".

- Kjeks og småsnacks spises konstans. I butikkene finnes ikke godterihyller, men kjekshyller med en uendelig utvalg av kjeks: Salte, søte, runde, firkanta, med krem, uten krem, små, store etc.

- Papir hives ikke i do - så enkelt er det!


- Internettet her får skilpadder til å virke raskere enn lynet.

- Rotter som løper over veien eller som ligger døde i elvekanten, er et normalt syn.

- Søppelkasser er tydeligvis tulliball for det er et sjeldent syn.

- Gjestfrihet er en viktig del av den peruanske ånden. Mat skal deles, alle skal prates med, ingen skal ikke føle seg velkommen.

- Sysselsetting er veldig viktig. En liten butikk kan ha opptil 4 arbeidere, noe vi har resumert med at er for å sysselsette flest mulig. I Lima på universitet der vi hadde spansktimer, jobbet det utallige gartnere så beddene ble daglig lukt og vannet.

- Har man vondt en plass, er piller tingen. Noe man kan få kjøpt nesten i løsvekt også på markedet!

- Naturmedisiner er undervurdert fra vår side. Jungelen skjuler mang en hemmelighet. 

- "Que chevre!" = så koselig/bra/artig etc., er et MYE brukt uttrykk.

- Frukt brukes til alt (og gjett om frukten her er god! mmm), selv til å lage chips/snacks som vi konsumerer med stor glede!

- En dag blir aldri som man ser for seg - alltid full av overraskelser, både gode og til tider dårlige. 

- Latter forlenger livet, for jammen kan peruanere le!


Mucho amor de Elma.

Making haste slowly?

You might have wondered why we named our blog "Making haste slowly", the reason is simple and it has a name: Øyvind Aadland.

One of the first presentations we had at Hald during the fall- semester, was held by the general secretary of Stromme Foundation, Øyvind Aaland. He talked about the subject of "Intercultural communication", and adviced us on how to best adapt to a new culture. However, he also told us a lot about development work and what he considered the most important way to eradicate poverty. And here came the quote: "Making haste slowly". It was told in the context of how to work towards a better world, that we cannot have hurry at the same time that we cannot wait. Therefore we have to make haste slowly.

Stromme F. works in different regions of the world; South- America, East- Africa, West- Africa and South- Asia. Although the main office is in Norway, the regional offices are exclusively run by locals. At times things may be done differently and with other timeperspectives than "the norwegian way", but this way of working gives the community what we consider the most important thing in development work; knowledge, empowerment and infrastructure. Both those who work at the offices and the local organizations given support recieve courses in different subjects such as working with children. The reason why it is important to work with locals, is that they know better than anyone what needs to be done and get closer to those who need support.

"The fastest way to the mountain top is the zig - zag way" (Aadland) - to reach a goal, small or big, can never be reached easily. One has to work to find the best way, which often goes zig - zag, and not have hurry and risk breaking a leg reaching the top.

This became a very serious blogpost, but we hope it gave more understanding. Because we are here in Iquitos trying to make haste slowly, something that actually comes naturally considering the peruvian time! :)

Maia & Ellen - Team ElMa.

Feliz navidad y prosperó nuevo año!

We have now spent a wonderful "christmas"-week here in Iquitos with Marit, Karen and Heidi (wonderful british girl who volunteers in Lima) who came to visit us from Lima. Christmas Eve we spent baking gingerbread, eating christmas porridge and watching the norwegian classic "3 nøtter til Askepott" (Cinderella). When Christmas rang in at 5 o`clock, we dressed up and went to get our Christmas feast dinner. In Peru they normally eat turkey at midnight, but the rebells that we are - we ordered pizza at 7!

 We had a really good time eating and talking, and with candles and blinking christmaslights we actually got a taste of Christmas even in Amazonas. After dinner we walked up to the crowded main square "Plaza de Armas", and watched a bit of the Christmas service in the church. Afterwards we did a very norwegian thing: we dressed up a chair with presents an christmaslights, and danced around it singing christmas carols - trust us, it was more than one person that stopped outside our door. Afterwards we opened presents, ate gingerbread and panéton (sweet bread they eat a lot in Peru for christmas) and watched the fireworks at midnight. Christmas in the jungle do work!

The rest of the week we spend visiting a lot of different sites in and around Iquitos. The result is extremely good memories, funny photos and red shoulders.

The 25th: Quisticocha - laguna with animals living under horrible conditions. It was crowded, and people circeled around us to watch the gringas in bikini - woho!

So not scared...!

The 26th: Dresshopping in Iquitos. With fashionshow  and more fireworks during the evening.

The 27th: Pilpintuwasi - butterflypark: We tok a boat out to a small "comunidad", and walked to the park. It was boiling hot, we watched and learned a lot about the butterflies (the only live for max. 3 months) and the other animals rescued from being sold at the market. A monkey tried to steal Maias purse, and we were told more than once that they could kill us. Nice!

Can you spot the butterfly?

The 28th: Monkey Island: The best experience. We took a speedboat out to this island, and was showed around more or less in the jungle. There were different kinds of monkeys all over the place, we played with them, fed them and discovered how humanlike they are. While walking around in the jungle looking at the plants and monkeys, we got to taste fresh fruits from the trees - mmm! We got eaten alive by the mosquitos, and the ants bite really hard. We considered staying there. That days` funny comment was when we were dropped of at a small comunity to catch a boat, there was also a delivery boat with beer. A woman was sure the hundreds of beers were ours, the 5 nineteen year old, white girls.....!

Who`s the animal?

 

The 28th: Belén: We wanted to show where we work, so we took a motocarro down to Belén. The river had increased a lot. For example in Ellens sector (9) there was no longer streets of sand, but water. We payed for a small boattrip on the river. We got a fantastic view over Iquitos and Belén floating on the river Itaya. Afterwards we walked arouns most of the day at the marked, watching and trying out different specialities. We also got a lot of funny "gringa"- comments: "oo, carne blanca" (= white meat), "Ey, tengo marijuana" (I have marijuana) and "olala".

Now its the 29th, and we just sent the girls back to the big city after a wonderful week. Now a new year is waiting at the door step, and hopefully it will be a good year without "mala suerte"!
We hope you all had a Merry Christmas and we wish you a Happy New Year.

                                                   Besitos y abrazos de Maia y Ellen.